På safari i Røde Sentrum

Så var endelig tiden inne for å oppleve Ayers Rock. “Unnskyldningen” for at vi dro på denne turen i utgangspunktet. Vi tok fly fra Sydney til den bittelille flyplassen Ayers Rock. Flyet var splitter nytt, med all mulig slags underholdning, så flyturen gikk nesten litt for fort. Allerede fra flyet kunne vi se det store røde fjellet, og det var på en måte litt skuffende at det var så enkelt å komme seg dit. Men, en ting var å se fjellet fra lang avstand, det var noe helt annet og faktisk stå ved siden av fjellet og oppleve stemningen i området.

Vi ble plukket opp av den hollandske guiden Ilsa i Ayers Rock, som etter hvert viste seg å være en svært så hyggelig jente.  Vi hadde booket en 4 dagers tur med Adventuretours Australia; Red Centre Safari in Style. Hele 3 netter i telt i bushen! Hvordan skulle det gå med Renate denne gangen tro??

Vi kan allerede nå røpe at vi denne gangen ikke trenger å skrive hver vår versjon slik som vi måtte på seilbåtsafarien på Fiji, så det lover jo godt.

Første stopp var Kata Tjuta (The Olgas), som består av 36 runde småfjell med dype kløfter imellom. De høyeste rager 546 meter i været, og hele området er 22 km i omkrets. Her gikk vi en lang tur langs fjellet og vi fikk vårt første møte med Australias outback. Det var spennende å gå ute i villmarken, og vi var på vakt etter slanger og andre skumle dyr. Søket etter farligheter ble imidlertid raskt glemt da fjellformasjonene var for spektakulære til å la være å se på.  Etter turen ved Kata Tjuta så vi turens første ville dyr: 3 ville kameler.

Kata Tjuta

Renate - langt der borte!

Etter gåturen skulle vi oppleve solnedgangen ved Uluru. Vi var ikke de eneste! Ca. 20 turbusser sto på rad og rekke, og guidene ordnet med vin og litt mat til hundrevis av turister. Vi var heldige med været, og ifølge guiden var det en av de flotteste solnedgangene hun hadde sett. Uluru var enda rødere enn vanlig i det flotte lyset fra solnedgangen, og den store steinen glødet. Etter hvert som solen forsvant forandret den farge igjen. Vinen var usedvanlig god, og stemningen var på topp. Uluru er forresten aboriginernes navn på Ayers Rock, og det var det navnet som ble mest brukt.   

Uluru - Ayers Rock

Guiden Ilse ordner litt snacks og vin til oss ved solnedgang

Etter solnedgang dro vi til første teltleir, hvor middagen allerede var klar! Grillmat! Vi ble servert kamelpølser, biff og kengurufillet som var mye bedre enn den vi fikk på restauranten i Sydney. I tillegg fikk vi både rød og hvit vin J Slitne som vi var, kom kvelden relativt fort, så da var det klart for første natt i bushen! Renate slet dessverre med å sove, da musene var svært så aktive utenfor teltveggene. Ifølge Ilsa var det “museår” og hun skulle senere vise seg å ha så altfor, altfor rett i det…

Camp nr. 1ved Ayers Rock

Vi kom nå igjennom den første natten etter hvert, Kenneth noe mer uthvilt enn Renate. 04:45 sto vi opp, for vi skulle rekke både frokost, dusj og en kjøretur for å rekke soloppgangen. For Kenneth var det nesten som å være tilbake i militæret, uten masete sersjanter heldigvis. Vi dro tilbake til Uluru for å se soloppgangen, og heller ikke denne gang var vi alene. Himmelen viste seg fra sin beste side på lenge ifølge Ilsa og hun hadde aldri sett så flott soloppgang ved Uluru. Fargespillet på himmelen var helt utrolig og stemningen likeså. Før vi reiste videre fikk vi en liten innføring i de innfødtes rolle og syn på Uluru, samt forklaringen på hvordan Uluru ble til, før vi startet på dagens gåtur: rundt Uluru!

Det var iskaldt tidlig på morrakvisten, rundt 5 grader! 

4WD bilen vi farta rundt i!

Det er mulig å gå opp på Uluru, men det frarådes fordi det er farlig (35 mennesker har dødd etter fall). Vi valgte imidlertid og ikke gå på Uluru av respekt for de innfødte. For aboriginerne er Uluru en helligdom, og de ber turistene om å ikke gå på Uluru (men det var likevel mange som gjorde det!) Kjempeklippen Uluru ligger i den røde ørkensanden, 348 meter høy, 3,6 km lang og 9,4 km i omkrets. Steinen er hele 600 millioner år gammel. Vi tror det var vel så bra å gå rundt Uluru. Det var ikke så mange andre som gikk rundt hele steinen, så vi gikk for det meste alene. Det var en behagelig morgenstemning, vi hørte bare fuglekvitter og gresshopper rundt oss. Vi gikk på en sti med rød sand, og landskapet rundt oss minnet om ørken. Det var utrolig flott å se steinen fra alle vinkler og å kunne se alle formasjonene som Uluru kunne by på. Steinen forandret seg hele tiden, og vi kunne se ulike formasjoner i fjellet som lignet på ting, som f.eks en hval, Homer Simpsons skannede hjerne, hjerter, dinosauruser og flaggermus. Vi fikk også se malerier av aboriginerne inne i et par huler. Vi brukte cirka 3 timer på gåturen, med sol fra tilnærmet skyfri himmel. Det var en veldig fin tur!

Endelig var Renate fremme ved målet for turen: Ayers Rock :) 

Aboriginernes hulemalerier

Hjernen til Homer Simpson?

Vi lærte mye om geologi på denne turen, og her kommer en kort forklaring på hvordan Uluru oppsto, og hvorfor alt er rødt. For 600 millioner år siden var det en bevegelse i jordplatene, hvor noen av jordplatene støtte sammen og ble stående loddrett opp under jordoverflaten. Disse platene var utgangspunktet til Uluru og utgjorde et fjell som besto av hard, komprimert sandstein, mer komprimert enn området rundt Uluru. Gjennom historien har det så vært en saktegående erosjon som skyldes vind med innehold av sand (kan sammenliknes med sandblåsing). Siden Uluru var mer komprimert, tålte den mer enn området omkring. Området rundt Uluru har erodert tilsvarende Ulurus høyde og litt til, over 300meter, mens Uluru har blitt stående. Den runde formen har også gjort sitt for at “sandblåsingen” og erosjonen har hatt liten effekt, så tæringen har vært minimal. Grunnen til den røde sanden er ganske enkelt at sanden inneholder mye jern, og sanden har rett og slett rustet, eller oksydert. Hvis man tar av en bit på de røde fjellene ser man den originale fargen. Og det var dagens leksjon i geologi! J

Etter en innholdsrik dag ved Uluru, dro vi tilbake til campen for lunch. Der hadde kokken Charlie, en ung jente fra Irland, laget i stand kamelburgere! Det var godt det!

Etter lunsj pakket vi for å reise videre til neste camp ved Kings Canyon. Avstandene er jo lange her så det ble noen timer i den spesialbygde bilen vår. På veien så vi 4 ville esler og 5 ville hester. Renate benyttet muligheten for litt søvn etter den søvnløse natten. Det var trygt og godt å sove i bilen, for der var det ingen dyr.

Endeløse veier med rød sand!

Villesler

Villhester

Renate var litt bekymret da campen i Kings Canyon lå langt fra veien og sivilisasjonen, mens Kenneth på sin side var dritfornøyd! På denne campen var det masse mus, og vi så noen mens vi spiste middag, og enda flere ved bålet etter middagen. Renate endret taktikk for å få sove denne natten.  Høretelefoner og musikk med lyden på full guffe gjorde det umulig å høre om det skulle være noen dyr utenfor teltet, eller innenfor for den saks skyld. Heldigvis sovnet Renate som en stein, og om det var noen mus inne i teltet er umulig å vite. En fransk jente hadde hatt besøk av mus i sekken sin, og den hadde visst spist tampongene hennes… 

Camp nr 2 ved Kings Canyon

Dag 3 skulle bli nok en god dag, og da skulle Kings Canyon bestiges. Kings Canyon er en av de største og lengste kløftene, der røde klippeblokker reiser seg 200 meter over bunnen. Vi sto opp klokka 05:00 og kjørte i den kule 4wd lastebilbussen vår. Gåturen i Kings Canyon tok cirka 3,5 time, men ruten var ikke lenger enn 6 km. Det betyr at det var en del ulendt terreng, og det startet med en heftig klatretur opp på toppen av dalen! De som frøs etter en kald natt ble i hvert fall varme etter første etappe! Naturen var utrolig flott også her, og høydepunktet var Garden of Eden, en hemmelig liten oase helt nederst i dalen, godt bortgjemt. Dette var et vannhull med frodig vegetasjon innerst inne i kløften.

Første bakke opp til Kings Canyon var bratt!

Bratte klippevegger i Kings Canyon

Forsteinede sanddyner

Garden of Eden i bunnen av dalen

En "ring-tailed dragon"!

Etter lunsj hadde vi foran oss 3 timer på en humpete vei bestående av rød sand. Australia er det tørreste, det flateste og det tynnest befolkede kontinentet i verden. Det er et digert land, det er jo faktisk en egen verdensdel, men det bor kun 20 millioner mennesker her. Det fikk vi tydelig merke i denne delen av landet. På alle de fire dagene vi var i bushen så vi stort sett bare turister og alle bygninger vi så var for turister. Hver gang vi skulle ut på langtur fikk vi beskjed om å benytte toalettet der vi kjørte fra, for det kunne gå inntil tre timer før vi hadde mulighet til et nytt toalett. På disse tre timene så vi overhodet ingen sivilasjon ute i bushen, og “bush-toilet” ble fort et begrep.

Etter 3 timer på humpete sandvei var vi rimelig “shaked up” og følgelig fornøyde med å komme frem til neste camp. På veien dit hadde vi stoppet ved et enormt meteorkrater kalt Gosse Bluff. Krateret er mange millioner år gammelt, og det var digert. Dessuten stoppet vi for å oppleve en ny solnedgang og enda et glass musserende vin. Vi hadde der utsikt til Australias fjerde største fjell, Mt. Sonder.

Meteorkrateret

Mountain Sonder i solnedgang

Siste camp lå i nasjonalparken MacDonnell Ranges, og var et bittelite sted kalt Glen Helen. Denne campen var mye mer sivilisert, til Renates glede og Kenneths skuffelse. Den lå i enden av en campingplass, og vi måtte dele dusj og dass med andre vanlige campere. Til gjengjeld var det en pub i Glen Helen, så da gikk det greit allikevel J Etter en god middag, observerte vi alle musene som pilte rundt på kjøkkenet og ettersom vinen forsvant i glassene våre ble de tildelt navn. Deretter tok vi en tur til puben sammen med tre av tyskerne på gruppa vår. På puben var det sannsynligvis dobbelt så mange mus som vanlige gjester!! De susa rundt overalt, og uansett hvor du snudde deg fikk du se en mus! Vi tok et glass, men alle ble mer trøtte enn gærne og fulle. Nok en gang var det sengetid, og musikken var tilbake på øret til Renate. I løpet av tiden i Glen Helen opplevde alle minst en mus inne i teltet sitt, unntatt oss heldigvis J

Teltet i camp nr. 3 i Glen Helen

Kenneth sov med lue - det var kaldt!

Dagen derpå var vi tidlig oppe igjen. Klokka 07 00 var vi på farten mot Ormiston Gorge, et dalføre med en liten elv nederst. Første etappe besto av en lang, bratt oppoverbakke. Det var stille der. Vi var de første ute på tur og vi nøt den deilige morgenstemningen. Plutselig hørte vi skummel hyling i fjellene: Dingoer!! Nå var vi virkelig ute i ødemarken. Vi var fortsatt på vei opp bakkene, og vi så ingen dyr. På toppen av bakken var det en utsiktsplattform hvor vi kunne se ned på dalen vi skulle gå ned til. En av guidene sto og snakket da vi plutselig oppdaget noe ved vannkanten. En dingo gikk fredfullt langs vannkanten. Mens vi så på dingoen var det bevegelse oppe i fjellskråningen. Vi så nok en dingo, men denne var ikke like fredfull. Etter hvert oppdaget vi at den var på jakt etter en wallaby, en liten kenguru. Men dingoen hadde ikke en sjanse mot den spretne karen i de bratte fjellskrentene. Etter showet klatret vi ned til oasen i bunnen av dalen. Vi kunne se sporene etter dingoen i sanden, men dingoen var borte for lengst. Vi så et par wallabyer som så ut til å observere oss fra fjellhyllene. Fuglelivet var også aktivt, og flere store ørner sirklet rundt oss på jakt etter dagens frokost. Dette var en spennende og lærerik tur, og det var en utrolig opplevelse å se hvordan hverdagen i naturen forløper.

Ormiston Gorge

Langs denne elvebredden gikk dingoen!

To wallabyer på toppen av fjellet

Her fikk vi testet klatreegenskapene våre også

Vi dro videre for å oppleve Palm Valley, et område med masse sjeldne og flere hundre år gamle palmer. Det beste med stedet var veien dit, for veien var skiltet på ekte australsk vis med “4WD ONLY”! Vi kjørte i 1,5 time gjennom sandbanker, fjell og elver, og bilen dro seg sakte men sikkert frem.  

Her bør man ha utstyret i orden

I Palm Valley gikk vi en oppmerket tur som tok en times tid. Først opp til fjellet hvor vi så ned på dalen, og deretter gikk vi ned til oasen nede i dalen. Der var det små vannhull, omringet av palmer og annen vegetasjon. Det var veldig lunt der nede, solen skinte og det var varmere enn vi var vant til. På sommeren kan det visstnok bli inntil 55 grader i dalen. På vei tilbake til bilen, tittet vi etter flere dyr. Vi så etter slanger og øgler uten hell. Derimot oppdaget vi bevegelse oppe i fjellskråningen, og nok en gang var vi så heldig å se, ikke bare en, men tre wallabyer. De satt stille og rolige og tittet ned på oss. De følte seg trygge fordi de visste at vi ikke kunne komme oss opp til dem. De er små og herlige, de blir bare 50 cm høye og de bor trygt og godt i små huler oppe i fjellsidene.

Palm Valley med eldgamle palmer som kun finnes der

En wallaby midt i bildet!

To wallabyer til!

Da vi hadde opplevd Palm Valley måtte vi kjøre samme vei tilbake som vi kom. Det vil si enda 1,5 time i svært ulendt terreng. Turen tilbake ble nok mye spenstigere enn det guiden Ilsa hadde planlagt. Selv om hun var en svært god sjåfør, satte hun seg godt fast i den løse sanden, så her var det ut med skuffene. Etter litt graving, prøving og feiling kom vi oss endelig ut til stor applaus.

En som graver, fem som ser på og tar bilder :)

Slitne og trøtte, og kun 10 minutter fra endestasjonen Alice Springs punkterte vi på forhjulet, så da var det ut igjen. Kenneth var behjelpelig som alltid, men Ilsa var fast bestemt på å klare dette selv. Hun fikk litt hjelp av Sean, en guide som var med på siste delen av turen, og etter litt lett banning var vi igjen på hjula.

Punktert dekk!!

Vi kom til hotellet i Alice Springs sent på kvelden, og det var svært så behagelig å dusje i masse varmtvann. Det ble en lang dusj, og vi så frem til å sove i mykt sengetøy fritt for villmarkens småkryp! Men det ble ikke akkurat en kveld fri for småkryp. Vi spiste middag på hotellrestauranten, og halvveis inn i måltidet dukket det opp en liten mus rett ved bordet vårt. Etter hvert så vi flere mus løpende rundt på gulvet. Vi var blitt rimelig vant til disse krapylene på turen i bushen, men matlysten daler likevel litt når disse krypa sirkler rundt deg ved matbordet. Når vi kom tilbake fra middagen, var det på tide å gjøre seg klar for senga. Renate måtte en tur på do, og så heldigvis ned i doskåla før ho satte seg ned. For nede i vannkanten satt nemlig en sprell levende frosk! Yæækk!! Kenneth ble bryskt tilkalt til badet, og etter å ha summet oss litt, fant vi ut at vi måtte ta bilde av eklingen. Men innen vi rakk å hente kameraet, forsvant den igjen!! Et toalettbesøk på dette hotellet ble aldri det samme igjen…

Alice Springs er en by i ingenmannsland, og er i grunnen den eneste byen i røde sentrum. Det bor rundt 27 000 mennesker her, og det var en moderne by med McDonalds og kjøpesenter.  Vi tilbrakte en dag i Alice Springs. Vi følte oss egentlig aldri helt hjemme her, men det var kanskje også fordi vi ikke hadde så mye tid til å gi byen en sjanse.

Under denne broen var Todd River! Ingen antydning til vann, kun sand!

Av 20 millioner australiere er kun 450 000 aboriginere (2,25%). Aboriginerne har bodd i Australia i inntil 80 000 år, men de hadde likevel ikke så mye å si når europeerne inntok landet i 1788. Denne undertrykkelsen pågår fortsatt, og det merkes. Det bor mange aboriginere i Alice Springs, og veldig mange er arbeidsledige. De har alle et sted å bo, men på dagen henger de rundt i parkene og rundt sentrum. Det så ut som om de satt og drakk, men de var stort sett fredfulle. Noen av dem var litt høylytte. Dessuten luktet det ikke akkurat godt av dem når vi gikk forbi dem på gata. De australierne vi snakket med om aboriginerne, hadde ikke akkurat noe positivt å si om dem…

Aboriginere som satt og hang

Vi hadde ingen konkrete planer for hva vi skulle gjøre i Alice Springs, så vi endte opp med å ta en tur til Reptile Center som vi var blitt anbefalt. Vi kom akkurat tidsnok til et foredrag om mange av kosekrypa som finnes i Australia. Etter foredraget fikk vi muligheten til å holde to kule øgler. Renate turte selvfølgelig ikke, men Kenneth var velvillig. Da hun som holdt foredraget dro frem en 2,5 meter og 7 kilos pytonslange, begynte Renate å kødde med Kenneth om at han skulle holde slangen så hun fikk tatt bilde. Det hele endte med at Renate tok det svære greiene av en slange rundt halsen, og tilsynelatende helt uten noe som helst frykt! Kenneth skjønte ikke en dritt, men var utrolig stolt over hva jenta hans hadde gjort. Det skal også nevnes at Kenneth holdt slangen…

Renate smiler mens hun holder en pytonslange på 7 kilo!

Denne krabaten gikk løs rundt på gulvet...

En gal krokodille hadde de også på senteret

Nå som dette innlegget publiseres har vi også vært i Cairns, og vi har dratt videre fra Australia, og vi er skjønt enige om at turen til Røde Sentrum var høydepunktet på dette kontinentet. Det var en opplevelse man ikke kan få noen andre steder i verden.