Roadtrip fra nord til sør på New Zealand

Vi har nå kommet oss fra Auckland på Nord-Øya til Christchurch på Sør-Øya. Totalt har vi lagt bak oss 1719 kilometer med bobil.

Hovedgrunnen til at vi ville besøke New Zealand var naturen som finnes her. Mange har sikkert sett det spektakulære landskapet i Ringenes Herre filmene, som er spilt inn på New Zealand. I løpet av kjøreturen har det blitt mange åhhh, wow, oh shit og damn, for naturen her er fantastisk flott!! 

Nord-Øya ser ut som en eneste stor golfbane, med grønne åser hvor det ser ut som om gresset er rullet på, og palmer og hundrevis av andre tretyper står perfekt plassert overalt. Øya er også preget av den underjordiske aktiviteten som finnes her.

Sør-Øya har mer fjell, og ligner på mange måter på Norge, men det er så mye mer eksotisk her. Palmer og regnskog gjør susen! Det er heldigvis ingen farlige dyr her på New Zealand, og vi har sett lite dyr, utenom alle fuglene som finnes her, for eksempel hauker og en type armløs fugl som det er mange av her (ikke Kiwi).   

Mye er omvendt fra Norge, og blant annet er det høst her nå. Været har omtrent vært som det pleier å være i september hjemme. Vi har for det meste hatt overskyet vær, noe vind og regn (hovedsakelig på nettene), og solen har tittet innom innimellom. Temperaturen har nok vært rundt 15 grader, og fleecegenserne har kommet godt med. I motsetning til den andre siden av kloden blir det her kaldere jo lenger sør du kommer.      

Dag 1: Auckland – Rotorua (235 km)

Vi startet dagen med å bli hentet på hotellet av en ansatt i KEA (bobilutleiefirmaet), og han gav oss masse gode tips til kjøreruter over hele New Zealand. Da vi ankom lokalene til KEA, ble vi møtt av vår kundemottaker, en tysk dame på 50+ som virkelig hadde en dårlig dag. Hun hadde fått en ny stiftemaskin som tydeligvis ikke var så ille bra, og det endte med at hun med stor kraft kastet denne stakkars stiftemaskinen i søppelkassa, mens vi så på hverandre med forundrende blikk… Heldigvis steg humøret hennes underveis og etter litt var vi klare for å “hit the road”! Med rattet på høyre side av bilen, og kjøring på venstre, hmm her må man tenke seg om litt! 

Første stopp var et kjøpesenter, for her skulle kjøleskapet fylles opp! Det var dette området som ble rammet av en tornado et par dager tidligere, og vi så en del skrot som lå omkring. Tornadoen tok ett liv, og sendte 26 til sykehuset. Det spesielle var at for 20 år siden, på nøyaktig samme dato i mai, var det en tornado i samme området, som også krevde ett liv… Og det har ikke vært noen tornadoer der i mellomtiden. Tornadoer er ikke noe vanlig fenomen i New Zealand.

Skader etter tornadoen!

Vi fortsatte vår ferd, gjennom Auckland by, på feil side av veien. Kenneth fant seg fort til rette i campingbilen, en Ford Transit, helt strøken og med alt utstyr vi kunne tenke oss. Aircondition, mikrobølgeovn, tv, dvd, 240V,do, dusj, kaldt/varmtvann, stort kjøleskap, kokeplate, webasto +++.

Fartsgrensa var 100km, og det gikk unna i svingene med Transit’en (til våre foreldre: vi kjører veldig forsiktig!!). I dette New Zealand rallyet hadde Kenneth en utmerket kartleser på sin venstre side! Hun viste vei i lys og mørke, men vi måtte slå på GPS’en et lite øyeblikk da vi oppdaget at skiltmontørene hadde skulket den dagen de skulle sette opp skiltet hvor vi skulle svinge av…

Plutselig kom vi forbi et idyllisk område med rasteplass. Vi snudde, og tok en liten pause her. Stedet het Karangahake, og var for 100 år siden en liten by med gruvedrift. Nå var det bare en rasteplass her. Vi gikk en liten tur i området og lagde oss lunsj i den medbrakte hytta vår som ble nytt i sola.

Fine campingplasser i NZ

Lunsjtid!

Det blir fort mørkt her, og 1730 var det svart! Det er høst her nede, og det blir kjøligere. Naturen byr på flotte farger i grønt, gult og rødt, og bladene har så vidt begynt å falle. Vi kom til Rotorua rundt klokka 1830, og vi tok en enkel hamburger på Joe’s Diner, en liten restaurant i denne lille, nærmest livløse byen som kan minne om utkant-USA. Kenneth var helt skutt etter en lang dag bak rattet, så vi rullet inn på campingplassen, koblet på strømmen, redde opp senga og… Ja, det var vel det siste Kenneth husker fra denne dagen.

Dag 2: Rotorua – Lake Taupo (81 km)

Etter en god natts søvn, våknet vi av svak tromming på taket, som etterhvert utviklet seg til kraftig regn. Vi hadde planlagt en kort etappe denne dagen for å utforske området Rotorua, og vi hadde planlagt to stopp på vei til Lake Taupo. 

Rotorua er et geotermisk område som lukter veldig av svovel (råttent egg)! Det er stor aktivitet under jordoverflaten i dette området. I tillegg er Rotorua kjent for å være maorienes område. Maoriene var det folkeslaget som opprinnelig bodde på New Zealand (de kom hit år 800 fra Polynesia), men ble undertrykket av engelskmennene som kom til landet på 1800-tallet.

Første stopp var Te Whakarewarewatangaotepetauaawahiao!!!! Synes du det er vanskelig å uttale, prøv å stave det! Te Puia, som det heldigvis også kalles, er et geotermisk område med flere geysirer og gjørmehull. Det er også et viktig maoriområde hvor maoriene har verksteder for treskjæring og annet håndverk.

I Te Puia fikk vi også sett en sprell levende Kiwi. Kiwien er utrydningstruet, nattaktiv og veldig sky, så det er svært usannsynlig å møte på denne vingeløse fuggel’n ute i det fri. (Kiwi er i tillegg til landets nasjonalfugl, også kallenavnet på new zealanderne, og navnet på frukten som vi også har hjemme). Vi slang oss med på en guidet tur her, før vi trasket litt rundt på egenhånd i duskregnet. Geysirene sprutet konstant ut kokende vann, og la et teppe med damp over store deler av området.

Kødda ikke med navnet se!

Gjørmehull!

Stopp nummer to var Wai-O-Tapu, også dette et “Thermal Wonderland”. Her er det en geysir som har utbrudd kun en gang daglig, ganske nøyaktig kl 10.15, så den gikk vi glipp av. Til gjengjeld hadde de flere dampende huler og store innsjøer med kokende, farget vann i mange forskjellige kulører. Her gikk vi uten guide, da området var ganske selvforklarende. Den flotteste sjøen var Champagne Pool som boblet og dampet.

Champagne Pool

Vi kom frem til campingen ved Lake Taupo i dagslys, men mørket kommer svært fort her nede. Vi lagde oss en herlig pasta/kjøttdeig til middag før vi gav oss hen til Jon Blund igjen…

Dag 3: Lake Taupo – Wellington (360 km)
Denne dagen hadde vi planlagt til å bli den lengste etappen, med ca 360km og beregnet kjøretid på 5,5 time. Vi sto tidlig opp, og var som planlagt på hjula 0900. Vi valgte å kjøre Highway 1 (som i USA), og det skulle vi ikke angre på! På strekningen gjennom Tongariro National Park, kalt Tongariro Alpine Pass, møtte vi på naturens krefter! På denne ville, svingete veien med anbefalt fartsgrense på 25km/t flere steder, åpnet himmelen seg maksimalt! Vi slet med sikten selv på raskeste intervall på vindusviskerene, og som om ikke det var nok, dukket jammen tåka opp også! Kenneth smilte bredt, mens han lekent førte den store Transiten opp og gjennom passet. Vi holdt pusten i de blinde og smale svingene, og håpet at vi ikke skulle møte noen lastebiler. 

Etterhvert ga regnværet seg, og "golfbane"-landskapet dukket frem

Etter en lang dag på farta, fant vi etterhvert en campingplass i en av forstedene til Wellington. Slitne etter en knalltøff dag bak rattet parkerte vi kjerra rundt kl 1700. Vi gikk en liten tur på plassen før vi inntok dagens meny: øl og taco! J

Må jo benytte fasilitetene på campingplassen :) 

Dag 4: Wellington

Wellington kalles ikke Windy Wellington uten grunn! Denne søndagen blåste det så sjøen var hvit! Vi parkerte tralla midt i sentrum, og herfra startet dagens aktiviteter. 

Først ut: Te Papa! Te Papa er et nasjonalt museum, med alt fra utstoppede fugler, hvalskjelett, krigskanoer, moderne kunst til jordskjelvhus (et lite hus rister som om det skulle vært et ekte jordskjelv). Mye av dette var likt det vi så på i Auckland, men kanskje mer rettet mot barn. Etter et par timer her var vi fornøyde, og selv om det var bra, var vi egentlig enige om at museet i Auckland var litt bedre.

Kjempeblekkspruten var et interessant innslag

Vi gikk videre og booket en Ringenes Herre-tur. 40minutter og en lunsj senere satt vi seks turister i en Hiace, som tok oss til flere forskjellige lokasjoner, blant annet Rivendell, Minas Tirith og Helms Deep, for de som kjenner filmen. Selvfølgelig var alt av effekter fjernet, så vi fikk bare leke oss med illusjoner om hvor ting var plassert. Men vi fikk et godt inntrykk av naturen og stemningen rundt lokasjonene. Guiden/sjåføren fristet med både løse alveører og hobbitt sverd under besøket i Rivendell, hvor vi også hadde en liten piknik.

Guiden viser scener fra filmen, på stedet den ble spilt inn!

Når vi kom tilbake til sentrum etter 4 timer med hobbitter og orker, var det igjen dags for mat… Renate hadde hele denne dagen snakket om at hun hadde lyst på New Zealandsk biff, og for en gangs skyld ikke mexicansk mat som hun hadde hatt lyst på hver dag hittil. Vi endte opp på The Flying Burrito Brothers, som, ja nettopp, serverer mexicansk mat J Det var en kjempetrivelig restaurant, med utrolig god fajitas! Kenneth kjørte, så da slapp han å nyte en iskald Sol, Corona eller Dos Equis, eller noen av de mange gringo-øltypene de hadde… Etter en sjokoladekake på deling, var det tilbake til loppekassa som ble kjørt tilbake til campingplassen i Lower Hutt Walley.

Mmmm, nydelig fajitas på "The Flying Burritos Brothers"

Wellington har forresten vært landets hovedstad siden 1865, og er verdens sydligst beliggende hovedstad. Med 190.000 innbyggere er den også en av verdens minste hovedsteder.  Vi synes det var en hyggelig by, og det var mulig å komme seg rundt ved å gå. Byen ligger ved havet, har for det meste lave bygninger pga. jordskjelvfaren, og byen brer seg oppover åssidene.

Dag 5: Wellington – Picton - Kaiteriteri (Ferje 3,5 t + 230 km) 

Denne dagen måtte vi opp tidlig. Renate var ute av dusjen kl 0700, og vi kjørte så fort hun hadde fått på seg noen filler, for ferga til Picton gikk tidlig! Etter å ha opplevd rushtrafikken i Wellington, kom vi oss til ferga som tok 3,5 time over til Sør-Øya. Ferga kjører fra Wellington, over Cook stredet og til Marlborough Sounds (=fjord) og dette var virkelig vakkert! Det var som et lite stykke Norge, bare litt mer eksotisk med grønt hav, regnskog og palmer. Fergeturen viste seg å være en attraksjon i seg selv, og vi holdt oss utendørs den timen det tok å seile inn fjorden til Picton. 

Wellington sett fra ferja

Kart over Marlborough Sounds, vi kjørte langs streken på kartet

Sør-øya fortsatte å imponere også etter at vi kjørte i land. Picton var pytteliten, men området vi skulle igjennom frem til Kaiteriteri ganske langt nord var helt fantastisk. Den første halvtimen med kjøring så nok Kenneth mer på naturen enn på veien, men etter som veien førte oss gjennom en heftig fjellovergang måtte han holde begge henda på rattet. Richmond Range var tydeligvis bratt og svært svingete, og ingen av våre kart sa noe om det! Men det var nok en stor kjøreopplevelse, noe tilsvarende vei vi opplevde på Tongariro på dag 3, men denne gang i strålende solskinn J

Vi kjørte igjennom et velkjent vinområde kalt Marlborough, med vingårder på begge sider av veien. Kjøper man vin fra New Zealand, er sannsynligheten stor for at den kommer fra dette området. Vi stoppet ikke på noen av gårdene for vinsmaking, Renate hadde allerede handlet inn et par flasker fra området, og vi kjørte faktisk forbi begge gårdene. En flaske med deilig Savignon Blanc kostet forresten hele kr 40! 

Vinrankene i Marlborough

Bilen vår har neppe opplevd så mye svinger som den har på disse dagene, for også innkjøringen til Kaiteriteri var like svingete som spagetti, og med 100-sone, men anbefalt fartsgrense på 25km/t gjennom flere svinger. Kaiteriteri dukket plutselig som en idyllisk plass med sandstrand og herlig utsikt over havet, og vi parkerte selvfølgelig slik at vi fikk best utsikt fra hjemmet vårt.

Vi gikk en liten tur på en sti som tok oss til et utkikkspunkt over kystlandskapet med fjordene i det fjerne. Etter nok en tøff dag bak rattet i over 27mil, dro vi heller ikke denne kvelden ut på byen for å gjøre oss fulle J Derimot kosa vi oss med en spagettimiddag og en god film J

Det ble noen filmkvelder i bobilen på medbragt pc (Takk Mikael!)

Dag 6: Kaiteriteri (Abel Tasman Nasjonalpark) – Westport (300 km)

Planen var at vi skulle tilbringe hele dagen i Abel Tasman Nasjonalpark som skal være landets vakreste nasjonalpark. Men når vi fant ut at vi måtte kjøre gjennom 290 svinger (med bobil!) for å komme inn i parken, og 290 svinger for å komme ut av parken igjen, bestemte vi oss for å kjøre videre i stedet, fra toppen av øya til vestkysten.

Vi fikk med oss masse flott natur også denne dagen. Vi kjørte store deler av turen langs en elv i fjellandskap, med smale, svingete veier. Kenneth var i sitt ess! Det er mye mindre trafikk på Sør-Øya, og vi hadde veien stort sett for oss selv.  

Vi kom frem til Westport på vestsiden av Sør-Øya akkurat i tide til en flott solnedgang på stranda.

Dag 7: Westport – Punakaiki - Greymouth - Arthurs Pass (185 km)

Kenneth har kommet såpass inn i campinglivet nå, at han har begynt å hilse på alle campingbiler vi møter. Til å begynne med hilste han kun på Kea-biler (samme merke som oss), men nå hilser han på alle! Og New Zealand er et populært land for campingbiler, så det blir en del hilsing... Kenneth trives svært godt bak rattet her, og venstrekjøringa har aldri vært noe problem. Han sitter bare bak rattet og gliser dag etter dag J

Vi hadde en kort etappe foran oss denne dagen, men vi hadde planlagt et par stopp på veien. Vestkysten mellom Westport og Greymouth er velkjent for sin flotte kystlinje, og vi skjønte fort hvorfor.

Veien kan på en måte sammenlignes med Highway 1 i California, bare at den er veldig mye finere. Det spesielle her er regnskogene som det er mye av. Fjellformasjonene langs kysten og i havet var fascinerende, sammen med regnskogen som strakk seg ned mot havet. 

Vi stoppet for å gå en liten tur som het Truman Track. Det er laget en sti gjennom frodig regnskog hvor det er veldig fuktig, full av all slags palmer, bregner og trær. Stien ender opp ved havet, ved en klippestrand, med forskjellige klippeformasjoner og en liten foss. Her var det utrolig flott! Sandfluene var de eneste som ødela den gode idyllen, og de ble til de grader innpåslitne etter hvert. 

Den vingeløse fuglen vi så støtt og stadig!

Etter Truman Truck var det ikke langt til neste severdighet. Pancake Rocks I Punakaiki er velkjent og skulle tas i nærmere ettersyn! Pancake Rocks består av lagdelte kalkstensklipper som er skapt på havets bunn for millioner av år siden og som reiser seg vannrett opp av vannet. Ved høyvann presses bølgene opp gjennom klippene, og vannspruten står høyt opp i luften. Dette fenomenet skjer ved høyvann på ettermiddagen, så det fikk vi ikke med oss, men det var likevel fascinerende og se på klippene og høre på bølgene som slo inn fra havet. Renate fikk lyst på pannekaker etter denne severdigheten, men det ble heller eggerøre tilberedet i bobilen langs stranda!

Kenneth lager eggerøre i bobilen ved stranda!

Vi forlot kysten, og kjørte innover landet for å komme oss over til Christchurch på østkysten. Landskapet forandret seg raskt til flate sletter, og foran oss ventet høye fjell. Etter hvert kjørte vi langs daler med fjell på hver side. Vi sjekket inn på den eneste campingplassen på veien over Arthurs Pass, med utsikt til fjell og daler.

Godt parkert på campingen!

Denne kvelden ordnet vi til et herremåltid med biff (som nok egentlig “bare” var noen koteletter), ris, saus og grønnsaker. Kenneth gleda seg som en liten unge til neste dag når vi skulle kjøre gjennom Arthurs Pass. 

Vi brukte som regel kjøkkenet som var på campingplassen, litt bedre plass enn i campingbilen!

Men middagen ble fortært i bobilen :)

Dag 8: Arthur’s Pass – Christchurch  (200 km)

Etter en litt dårlig natts søvn, grunnet kraftig regnvær og vind som vugget bobilen, våknet vi til lettskyet vær. Denne dagen skulle vise seg å bli en stor dag, litt som vi hadde håpet på grunn av Arthur’s Pass, men også på grunn av inntrykk i Christchurch.

Vi satte kursen øst på SH73, opp fjellene i Southern Alpes, og dette landet bare fortsatte å imponere! Veiene er nesten som Trollstigen hjemme i Norge, kombinert med sletter og store krater i fjellene. Det var flere ulike typer fjell, og landskapet forandret seg bak hver eneste sving. På grunn av regnværet natten før, var det flere fosser i fjellsidene. Dette var den hittil største kjøreopplevelsen på denne turen, om ikke den største i livet! Det satt to store glis i forsetene på bobilen denne dagen, og vi lar bildene tale for seg selv.

Trangt om plassen! Det er disse bilene du ikke vil møte i en sving!

Ganske så plutselig tok fjellene slutt, og foran oss lå rette veier på store sletter dandert av masse sauer. Vi var snart fremme ved siste mål for bobilturen. 

Christchurch ble rammet av et kraftig jordskjelv i september 2010 (7,1) og et svakere i februar 2011 (6,3). Selv om det andre var svakere, gjorde det mye mer skade fordi det ikke var så dypt (kun 5 km dypt). Vi regnet ikke akkurat med at de var ferdige med opprydningen, og at noe fortsatt var stengt, men at det skulle være så ille hadde vi aldri drømt om. Hele sentrum er stengt, det er ikke lov å ta seg inn forbi gjerdene som er satt opp, og MP bevokter sammen med politiet. De fleste bygningene i sentrum er i ferd med å kollapse, store og små bygninger, og det var trist å se gamle kirker og andre verneverdige bygg ligge i ruiner. Mange kvartaler skal rives, over 10.000(!!) hus, og det kommer til å ta mange år før byen er i gang igjen.

Vi gikk rundt med klump i halsen begge to, og tenkte på de som ikke overlevde og de som hadde mistet noen av sine kjære. Utrolig mange mistet også alle sine eiendeler, hus og jobb, og selv nabolag. Vi gikk på utsiden av gjerdet og så inn i en spøkelsesby, dog var det en del bygningsarbeidere som holdt på å sikre og å rive bygninger. Det var veldig stille der, nesten ingen mennesker og kun et par biler i ny og ne. Det var virkelig en tankevekker å gå rundt her, og man blir takknemlig for det man har. Så lenge media ikke har fokus på noe, er det skremmende hvor fort man glemmer… Vi tenkte også på naturkatastrofer som skjer i land som ikke er så rike som New Zealand…

Spiret står på bakken...

Mange kvartaler var stengt og gjerdet inn på denne måten!

Streng bevoktning ved sperringene

Vi gikk rundt i byen i rundt 5 timer, og selv om sentrum var stengt, fikk vi se mye av byen. Vi gikk blant annet gjennom en stor utendørs botanisk hage, med masse forskjellige trær fra hele verden.

Endelig fikk også Renate den New Zealandske biffen hun hadde drømt om, og fornøyde vi vendte hjem J

Dag 9: Christchurch, jordskjelv og levering av bilen

Apropos jordskjelv, så opplevde vi et lite skjelv natt til fredag, stort nok til at Renate våknet og så at håndkledene vi hadde hengt opp sto og svaiet. Litt usikker på hva som skjedde siden vi var litt trøtte, fikk vi neste dag bekreftet at det faktisk var et jordskjelv!

Da var dagen her, campingbilen skulle leveres og Kenneth var trist og lei seg L De to hadde nærmest utviklet et bånd seg i mellom, og nå skulle deres veier skilles. 

Det ble nesten en tårevåt avskjed...

Vi har spurt hverandre hva favoritten på bilturen har vært, og vi har begge endt opp med å oppsummere hele turen. Så alt i alt kan vi konkludere med at denne campingferien har vært en stor suksess fra nord til sør, dette landet er fantastisk pent!! Og enda er vi ikke ferdig med New Zealand. Det eneste som er synd, er at vi ikke fikk mer tid til å utforske dette unike landet med egen bil. Hvem vet, kanskje dette ikke er siste gang vi er her?