Cruising the Highway 1

Påskeaften var vi skikkelig slitne. Nå fikk vi virkelig merke en uke med full fart fra morgen til kveld i to storbyer. I tillegg hadde Kenneth blitt skikkelig forkjøla!

Vi hadde bestilt leiebil som skulle hentes på flyplassen i San Francisco klokka åtte, men vi bestemte oss for å ta det litt med ro og ikke stresse. Kenneth tok en tur innom 7 eleven for å få tak i litt medisiner for halsen. Mannen bak kassa virket oppriktig bekymret for Kenneth's helse og oppfordret han til å drikke mye vann, og ønsket han god bedring!

Når vi kom til flyplassen, viste det seg at de ikke hadde noen Dodge Charger slik vi hadde bestilt, men de hadde en helt ny Mustang cabriolet, og det var jo helt i orden J “Yes”, tenkte Kenneth! Men, den kunne vi visst ikke få allikevel, siden vi skulle levere bilen et annet sted, så vi måtte ta til takke med en ultrakjip SUV : Ford Escape! De hadde heller ingen GPS igjen, så vi fikk et bittelite kart, “Nooo”, tenkte Kenneth… Det viste seg nok en gang at Renate sitter inne med gode navigasjonskunnskaper, så vi klarte oss meget bra også denne gangen J Highway 1, here we come! Highway 1 er den ytterste veien langs Stillehavet fra San Francisco til Los Angeles, og den skulle vi cruise ned på et par dager (ca 800 km). Vi hadde ikke fått oss frokost, så første stopp langs Highway 1 ble på Davenport Bakery & Cafe hvor vi i god amerikansk stil spiste en hamburger til frokost.

Vi var dessverre ikke så heldige med været, alt blir jo så mye bedre når solen skinner. I stedet hadde vi litt småregn og overskyet vær denne dagen. Vi kjørte innom byen Monterey for å titte litt, og som San Francisco hadde de også en pir å gå ut på, hvor vi kunne kjøpe is, mat, hvalsafari etc. Vi tok en liten titt og dro videre. Highway 1 var dessverre stengt et godt stykke pga et jordras, så fra Monterey måtte vi kjøre Highway 101 ned til Morro Bay hvor vi skulle overnatte. Vi kunne kjørt inn på HW1 noe tidligere enn vi gjorde, men siden vi var uten kart, skiltingen var uklar, vi var drit slitne og Kenneth var sjuk, valgte vi enkleste veien ned til Morro Bay. 

Piren i Monterey

Vi kom frem til hotellet i Morro Bay på ettermiddagen, og det lå i et sjarmerende område, med flott utsikt over en bukt, og med et yrende fulgeliv rundt oss. Etter en liten rusletur rundt i nabolaget, var det på tide med mat igjen, magen til Kenneth rumlet verre enn et tropisk tordenvær, så vi spiste på hotellet. Vi ble anbefalt The Catch of the Day, dagens fiskerett, og vi har sjelden smakt så god fisk! Vi tok et glass med vin hver, og det var nok til å bli litt snurrings... Vi kom i snakk med et amerikansk par i 60-årene, og de var virkelig pratesjuke. De anbefalte et besøk på Venice Beach når vi kom til LA, det skulle visst være skikkelig fint, Amerikas Venezia…  Vi klarte å rive oss løs fra amerikanerne, slik at vi fikk litt beautysleep før vi skulle ut på Highway 1 igjen.

Kenneth vasker sokker! 

Medbrakt klessnor

God stemning i Morro Bay

Hotellet i Morro Bay 

Neste dag bar det ut på veien igjen, og første stopp var Solvang. Solvang er en liten by med 5500 innbyggere, og byen kaller seg “Den danske hovedstaden i Amerika”. Alle hus og bygninger er konstruert i en tradisjonell dansk arkitektur som man typisk ser på bondelandet hos flatlandsbondene. De serverte typiske danske måltider, og alt virket riktig så dansk, med unntak av språket og de mexicanske serveringsjentene. Vi spiste brunsj på Paula’s Pancake House, og tok en liten rundtur i den koselige lille byen. 

Danskebyen Solvang

Julehuset var dessverre stengt denne dagen, til Renate's store skuffelse

Vi cruiset videre mot Santa Barbara, hvor de også hadde en pir. Forskjellen her er at det er tillatt å kjøre bil på brygga. De hadde til og med valetparking, men vi klarte faktisk å gå de usle hundre meterne ut. Late amerikanere…  Vi kjøpte en kuleis i sola, temperaturen var høyere her enn lenger nord. Santa Barbara var egentlig ikke noe spesielt synes vi, så vi dro videre mot LA. 

Piren i Santa Barbara

Etter Santa Barbara begynte HW1 å ligne på det vi hadde håpet på, bølger som slo i mot kysten og store surfevennlige bølger på strendene. Vi merket at vi nærmet oss Malibu, for tettheten av Jaguarer, Porscher og M-merkede BMW’er økte. Byggeskikken tok helt av mens vi kjørte, mange av bygningene var åpenbart designet av arkitekter i fri utfoldelse med god fantasi. Det var ganske trangt å kjøre bil, for bilene til de som hadde beachfront hus, sto parkert ute i veien. Bilforsikring i USA kan umulig være så dyr…

Vi hadde lyst til å følge rådet fra amerikanerne dagen før om å dra til Venice Beach, og å finne veien dit gikk som en lek. Synet som møtte oss var ikke i nærheten av det vi var forespeilet. Første personen vi så var en afroamerikaner i tigertanga, stående på en bruskasse med plastikkormer (håpte vi) i hånda mens han forkynte om Guds vrede for et eller annet. Resten av klientellet varierte mellom uteliggere, mexicanere og afroamerikanere som hadde alt annet enn et vennlig blikk. Politihelikopteret svevde mistenkelig over oss, og det var en guffen steming. Sliten etter en lang dag bak rattet, sa Kenneth at nok er nok, og vi dro videre for å finne flyplassen. 

Venice Beach

Solnedgangen på Venice Beach var veldig flott...

... mens i denne folkemengden var det en som ble knivstukket!

Da vi kom til flyplassen, satte vi oss ned i baren og nøt one-for-the-road. Tilfeldigvis sto tv’en på og viste dagens nyheter fra LA. Det politihelikopteret vi så på Venice Beach var der pga knivstikking på stranda, bare et par hundre meter fra der vi var. Første møte med LA sto ikke helt til forventningene for å si det mildt, så vi har foreløpig ikke så stort ønske om å utforske LA noe nærmere. Kan hende det hadde noe å si at vi var litt slitne og småsyke. Alt i alt var turen langs Highway 1 en fin tur! 

Kenneth pakker om for Fiji :)

Neste stopp: Fiji!